Sikkert en dum idé

… å si noe om et ubestilt manus man nettopp har sendt ut i verden.

Så jeg skal ikke si noe om manus.

Men herregud, etter å ha slitt, strevd og kost meg med denne teksten så lenge, er jeg av hensyn til egen mental helse nødt til å markere dette på et vis, sette et slags punktum for prosessen så langt.

Så i stedet for å si noe som helst om manus, så legger jeg likegodt hele sulamitten ut her.

Vær så god:

Skjermbilde 2013-04-25 kl. 23.08.33

En bok eller noe slikt, fra begynnelse til slutt.

Advertisements

3 thoughts on “Sikkert en dum idé

  1. Det finnes ikke dumme ideer. Ideer springer alltid ut fra en kreativ prosess. Folk som karakteriserer ideer som dumme, er ikke kreative. Og mennesker uten en eneste kreativ celle, er farlige mennesker!

  2. Nei, det finnes kanskje ikke dumme idéer. Men det finnes mange idéer det er dumt å satse videre på. Men det viste seg at denne idéen, altså idéen som i høst ble til et manus, faktisk ikke var så dum å satse på. I følge de som mener de kan litt om denslags. Altså smarte redaktører på storfine forlagshus. Så i stedet for å revurdere det hele, reviderer jeg heller det hele. Men ikke før Seleksjon er revidert.

    Jeg har slipt gulv de siste dagene. Når man sliper, må man forholde seg til grovhet i slipepapiret. Det får meg til å tenke på revisjoner av manus. Siste gjennomgang før man sender den unge håpefulle avgårde til et forlag er som grovhetsgrad 60ish. Så kommer skiten i retur uten rødpenn, bare et par ledende kommentarer. Man skifter sandpapir og reviderer i grovhetsgrad 100. Godt nok for oljebehandling av furugulv, sies det. Oljebehandling er for tre som vanitypublishing og mange småforlag er for bokbransjen. Det kan se fint ut, men trekker du ut det litterære forstørrelsesglasset så kan det fort dukke opp riper, slipesirkler og diverse andre uhumskheter. For de av oss (altså du og jeg, kjell…) som ikke går med på denslags, så ser vi disse sakene. Ikke helt med en gang, men når manus atter en gang kommer fra forlaget er det etter grovhetsgrad 100 dukket opp rødpennkommentarer i manus, og da er det bare å smile, smekke på nytt litterært sandpapir, nå i gradering 150 til 180, avhengig av hvor god tid man har. Og la slipemaskinen dure inn i de sene nattestimer. Det føles som oftest godt. Å gå der, barbeint bak slipemaskinen. Kjenne på varmen fra ferskt gulv som kjæler med fotsålene. Mens man vet at hvert jevne overgang med slipemaskinen gir bedre og bedre gulv. Men av og til bryter tvilen gjennom og stresser håndtverkeren. Vet jeg hva jeg holder på med? Herper jeg til hele greia nå? Blir det egentlig bedre enn det det var i utgangspunktet? Klarer jeg å hindre stygge slipesirkler i manus?
    Jeg går snart tom for slipepapir. Forhåpentligvis er gulvet klart, glatt og så perfekt det trenger å bli. For her kommer lakken.

  3. Tilbaketråkk: Revisjon | Skarsteins skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s